Utforsking og mestring – en morgen på DT Bergen

”Kreativitet og innovasjon for meg handler om å finne – ikke om å skape”. En morgen med Ole Hamre på DT-studiet er en av de beste morgenene jeg har hatt på lenge!

Publisert 07.03.2018

Det er nesten så jeg bare vil transkribere alt han sa – det var one-liner på one-liner, og med Oles nærvær og nysgjerrige innfallsvinkel ble det hele magisk. ”Studiets høydepunkt så langt” sier én student. ”Helt fantastisk” sier en annen. ”Dette skulle alle ha hørt! Vi må få spredd dette til hele samfunnet” sier en tredje. ”Du kan ikke ha en så lang tekst på nettet, Torhild – ingen gidder å lese så mye” sier stemmen inni meg. Samme det – nå er det her. Ikke alt er levert på ti sekunder her i verden – selv om det er 2017.

I disse omstillingstider møter vi i DesignArena mange mennesker som synes det er ganske vanskelig på jobb. Det er et beinhardt innovasjonskrav, verden forandrer seg hele tiden, og vi er forventet å henge med. Nye løsninger. Nye tjenester. Nye forretningsmodeller. Lag det nye! Den neste suksessen! Det som skal redde oss. Er det rart folk blir handlingslammet? Er det rart at selv den sterkeste, tøffeste leder får tårer i øynene når vi spør hvordan han egentlig har det?

Ole Hamre foreslår å angripe innovasjon fra en annen vinkel. Han går tilbake til Platon og til selve begrepet inovare. ”For Platon var alt kjent,” sier han. ”For ham handlet det om å finne det nye i det allerede eksisterende.” Og dette har ledet Hamre inn på en musikalsk reise som de fleste her i byen kjenner til, og beundrer. Det skal godt gjøres å møte de originale verken hans uten å bli beveget og inspirert.

”Når du skal lage noe er du garantert å møte begrensninger, noe som gjør det vanskelig. Hvis du skal finne handler det ikke om deg. Når du skal finne noe handler det om verden, og verden er grenseløs. Du kan finne hva som helst!

Stilt overfor de virkelig store innovasjonene er det sjelden vi sier: det var utrolig at noen klarte å komme på det. Vi tenker snarere: det er utrolig at ikke noen har kommet på det før! Det er så mange muligheter – det utrolige er at vi ikke ser flere av dem.”

Hamre hører musikk i alt. Han stopper plutselig opp og bare hører. Hele rommet er stille i forventning. Kommer han til å si noe? Kommer han til å gjøre noe? Et papir som er festet litt for dårlig på veggen faller ned. Hamre lyser opp i et stort smil – legger til en liten bevegelse som imiterer lyden. ”Er det ikke vakkert?” spør han? Jeg får lyst til å høre det han hører – er det det samme som jeg hører?

Han tar oss gjennom et prosjekt han har lett fram. Fascinasjonen over hvordan folk sitt tonefall er fullstendig annerledes når de snakker i mikrofon. For eksempel flyvertinner. Tenk hvis noen hadde snakket til deg sånn som de snakker i mikrofonen… Det hadde vært merkelig! Han spiller en flyvertinne-snutt.  ”Hver stavelse er en tone. Det er rytme. Hør hva som skjer når vi henter ut musikken.” Han legger lag på lag – toner, akkorder, slenger på bossanovarytmer. Spiller det flere ganger med dansende bevegelser. ”Place your cabin baggage in the overhead compartment or under the chair in front of you…” Vi ler.

”Det som virkelig er interessant,” sier Hamre, ”er når vi nå spiller originalklippet igjen, uten musikk.” Han spiller det. Dansen og musikken lever videre i ham mens han nå spiller det uten musikken. Flere i rommet vugger til ordene. ”Du kommer aldri til å høre henne slik du hørte henne før. Og det sier noe grunnleggende om hvordan vi virker. Om hvordan persepsjonen vår virker. Språket er kaos, melodi er struktur. Å gå fra kaos til struktur - fra språk til melodi – det er noe vi er veldig gode til. Men å gå fra melodi og tilbake til språk – å gå fra struktur og tilbake til kaos, det er nesten umulig for oss. Og det er synd. For det er i kaoset alle mulighetene ligger. Det er derfor vi er så lite kreative – vi klarer ikke å vende tilbake til de tusen mulighetene når vi først har sett én mulighet. Strukturene fanger oss hele tiden. Hvis jeg hadde bedt tusen komponister lage en sang til dette lydklippet hadde jeg fått tusen sanger. Hvis jeg hadde gitt dem min versjon og bedt dem lage sin, hadde jeg kun fått én. Når verden rundt oss forandrer seg så fort som den gjør er det et kjempeproblem at vi ikke klarer å gi slipp på gamle strukturer.”

Plutselig har Hamre så enkelt satt ord på – og musikk til - noe som vi ser og jobber med hver dag. Og det fortsetter!

”Vi er først og fremst laget for å overleve – vi er ikke laget for å utvikle oss. For å overleve trenger vi forutsigbarhet – for å utvikle oss trenger vi det motsatte. Du må utsette deg for så mye risiko som du til enhver tid kan tåle. Det er i krysningspunktet mellom trygghet og risiko at gullet ligger. Å vite at vi kan noe, og samtidig gjøre noe vi ikke kan! Det som er fantastisk med å gjøre ting vi ikke kan er at ting kan gå galt – og det er da de store tingene kan skje. Da mister du kontrollen, og så overtar verden. Da skjer fantastiske ting.”

Jeg tenker på alle prosjektene – både i studiet her og ellers i DRB – hvor folk er frustrerte. Hvor det er vanskelig. Hvor folk ikke vil begi seg ut i ukjent territorium. Hvor vi vil ha rett. Hvor vi vil kunne. Hvor vi vil nøye oss med snakk. Hvor ingeniørene river seg i håret fordi de må utsette løsninger og bare utforske. Hvor designerne gremmes fordi de må forholde seg til tall og streker under svaret. De fleste tverrfaglige prosjekter mislykkes, rapporterer de fra Aalto (s. 23). Samtidig etterstrebes tverrfaglighet over en lav sko både i samfunnslivet, næringslivet og akademia, for vi vet at de virkelig vellykkede, interessante og banebrytende prosjektene er tverrfaglige prosjekter. Men hvordan får vi det til? Hvordan klarer vi å trives med det vi ikke kan, i møte med folk som kan noe annet. Og mener noe annet?

Hamre snakker om syklusen mellom krav, forventning, mestring og lettelse – igjen og igjen. Syklusen som bygger oss som mennesker, kaller han det. Og han legger til: det er her vi gjør noen av de største feilene i samfunnet: når vi møter såkalte ”svake” grupper og vi tenker at vi skal gi og de skal få. ”Å møte andre mennesker uten en forventning om at de har noe å gi deg er rett og slett krenkende. Å frata mennesker muligheten til å gi er det verste ranet du kan begå.”

Dette leder oss inn på Fargespill – det multietniske kunstprosjektet som Hamre m.fl. har drevet med siden 2004. Konseptet oppstod da Hamre jobbet med å skape musikalske innslag til Festspillene, og lette etter dem hos grupper som i utgangspunktet ikke var de opplagt flinkeste. En av disse gruppene var en gjeng enslige, mindreårige flyktninger, og særlig én av dem, som var personen i gruppen med mye atferdsproblemer, som de egentlig kunne tenke seg å bli kvitt. Vi kjenner alle den personen – den som du bare vil ha ut av gruppen. Da denne personen fikk høre en norsk folkesang med et spesielt tonetrinn som også er grunnlaget i orientalsk musikk, våknet han. Han reiste seg og begynte å synge arabiske sanger på en måte som ingen i rommet tidligere hadde hørt. På et øyeblikk var gutten forandret fra å være gruppens største problem til å bli dens største ressurs. ”Han forandret seg og ble til et helt nytt menneske – kun ved å bli redefinert av oss.”

Det slår meg hvor lik denne historien er til hvordan et annet av mine store forbilder, tidligere rektor på Kaospilotene, og nåværende politisk leder i Alternativet, Uffe Elbæk, forteller om starten på Frontløberne, og siden Kaospilotene. Det største problemet – en stor, tykk gutt som ikke kunne brukes til noe av det de forsøkte å få til med sin sirkusskole – ble til showets store attraksjon ved at de redefinerte hans rolle. Igjen og igjen viser det seg hvordan magi oppstår når du leter etter hva folk kan bringe til torgs i stedet for å se på hvordan de ikke passer inn.

”Når vi forventer noe av andre mennesker, så får vi veldig ofte det vi forventer. Det er vi som omverden som ofte definerer andre mennesker og hvordan det skal gå med dem.”

Hamre understreker at Fargespill er et kunstprosjekt. Det er han alltid nøye med å gjøre. Fordi at nettopp derfor får arbeidet sosiale konsekvenser som et sosialt prosjekt aldri kunne fått. ”Et hjelpeprosjekt bærer alltid i seg innfallsvinkelen: hva mangler du. Et kunstprosjekt har alltid inngangen: hva har du.”

Hamre går inn for landing med en ladning om mestring og viktigheten av å mestre for å kunne lære. ”Det finnes så utrolig få mestringsarenaer for minoritetsbarna som kommer til landet vårt i dag – alt er koblet til språk. Finnes det en viktigere språkkunnskap i dag enn å kunne si hei og hadet på somalisk, persisk, arabisk? Det kan disse barna lære oss. Uten mestring kan man ikke lære . Og det spiller ingen rolle hva du mestrer – det er bare viktig at du mestrer.” Han leser opp fra et leserinnlegg fra en mattelærer på Nygård skole som beskriver hvordan to av elevene ble tatt ut av matteklassen for å være med i Fargespill. To elever som i utgangspunktet var dårlige i matte. Det var med stor motvilje at læreren lot dem slippe – dette ville ta tid vekk fra matteøving, noe de helt tydelig hadde behov for. Barna fikk delta i Fargespill. De fikk vise at de hadde noe å by på. De fikk være stjerner. De fikk mestre. Og da de kom tilbake til mattetimen hadde noe skjedd.  De hadde selvtillit. Øynene deres sa ”jeg kan noe”. Og de ble bedre i matte! Det slår meg at flere politikeres besettelse av økt satsing på realfag kanskje ikke er den mest hensiktsmessige for å gjøre barna bedre i realfag… Men det er en annen sak.

”Å møtes på tvers av forskjeller er enormt krevende,” fortsetter Hamre. Tankene går tilbake til forskningen fra Finland og tverrfagligheten som sprer seg over hele landet. Til begeistring og frustrasjon. ”Det er vanskelig å samhandle med mennesker som har andre referanser enn seg selv. Men samtidig er møtet mellom forskjeller vår beste kilde til vekst og utvikling. Det oppstår en friksjon som skaper energi – energi som både kan ødelegge og hjelpe deg. Det er litt som en stikkontakt: fingrene inni eller lys i lampen. Og for å få ut den gode energien – den som virkelig gir nyskaping og interessante løsninger – så må vi lete etter det beste i hverandre. Vi finner det vi ser etter – når vi ser etter møkk finner vi møkk. Når vi ser etter gull finner vi gull. Og den gode nyheten er: hva vi ser etter bestemmer vi selv.”

Er du interessert i å delta på Design Thinking-studiet til høsten? Les mer her.