En DT-students dagbok fra TrollLabs på NTNU

Rask prototyping, lærepenger og metodomania på historiens første DT-samling utenfor Bergen by

29. og 30. november var det tid for andre samling på Design Thinking-studiet, denne gangen i Trondheim på NTNU. Over en måned hadde gått siden vi ble introdusert for hverandre og casene. I mellomtiden hadde vi møttes ukentlig og gjort et tyvetalls intervjuer med mennesker vi mente har relevans for problemtstillingen vi arbeider med.

I teamet vårt er vi fem personer, med vidt forskjellige bakgrunner:
- Siw Bang Larsen, en selverklært potet, jobber som strategisk rådgiver ved Tromsøkontoret til Innovasjon Norge;
- Ingvill Stenseth, utdannet sivilingeniør, arbeider som prosjektleder i BKK Produksjon;
- Hege Larsen, en dame som har gjort det aller meste, fra strikking til HR til sosial antropologi, hvis hjerte ligger i musikken og trommesettet;
- Anne Lise Bergem, gruppens eneste designer, ansatt som tjenestedesigner i Knowit Experience;
- og meg, Stine Fantoft Berg, relativt nyutdannet med bakgrunn fra publishing-verden, nå prosjektleder i Design Region Bergen.

Målet med oppgaven vår er å avdekke hvordan organisasjonen kan være enda mer relevant for enkeltdesigneren i fremtiden. I ti år nå har Design Region Bergen (DRB) arbeidet for å synliggjøre verdier av design for næring- og samfunnslivet – og vi ser i dag at omverdenen begynner å få øynene opp – men har vi fremmedgjort designeren på veien?

Les mer om årets caser her:

Samlingen var på produktutviklingslab-en TrollLabs; en ganske stor kontrast fra Executive-lokalene på NHH. Her var det ingen stoler, røde vegger, og gulv til tak med prototyper, maskiner, materialer og udefinerbare konstruksjoner.

Etter en kort introduksjon til lab-en av Martin Steinert fikk vi vår første utfordring: vi skulle transportere et tent telys trygt over et vannkar med en vifte i den ene enden. Vi fikk utdelt et begrenset utvalg materialer, og gruppen som fraktet lyset over vannkaret raskest, og uten at det sluknet, vant.

Vi gikk hard ut og startet konstruksjonen av et, etter vår mening, veldig vakkert og tilsynelatende funksjonelt skip med stort seil. Når 15 av de 20 minuttene vi hadde til rådighet var gått var vi endelig klare for å teste båten. Vi fikk den ned på vannet uten at lyset ble blåst ut, og den skjøt fart nedover, før den dreide skarpt og veltet halvveis. Med lite tid til å gjøre justeringer ble vi rådville. Skulle vi bygge ut basen for å gjøre båten mer stabil? Eller redusere seilet så det ikke fanget opp fullt så mye vind? Vi gjorde noen små endringer i ene og andre enden og testet igjen, men ingen av de andre forsøkene var bedre enn det første. Vi endte på sisteplass.

Venstre: Ingvill holder tungen bent i munnen mens hun sjøsetter skipet vårt

Det vi lærte, som gruppen som vant hadde skjønt, var at for å lykkes skulle vi: (1) samlet informasjon om utfordringen før vi begynte å bygge – vårt skip var utelukkende basert på antakelser om hvordan materialene oppførte seg i vann og vind, (2) fokusert på modellen sin funksjon, heller enn å bygge et mest mulig naturtro skip, og (3) testet tidligere, mer målrettet og mye mer

Med en lærepenge om prototyping ferskt i minnet var det tid for å ta fatt på neste utfordring: å lage en prototype med utgagpunkt i caset vårt. Vi hentet svamper, papp og modelleire og satt i gang å bygge. Og her tror jeg jammen meg vi kom inn i den mytiske tilstanden flow. Jeg kan ikke huske at vi noen gang ble enige om hva vi egentlig bygget, men sakte men sikkert ga det vi satt sammen mening.

Født i flow: For andre sier den ikke så mye, men denne modellen er sannsynligvis det mest oppklarende gruppen vår har gjort sålangt i prosessen.

Sammen laget vi en modell som (for oss) illustrerte organisasjonen med dens funksjoner og samspill mellom ulike lag. Modellen kunne aldri vært vist på et styrerom, men for oss var det det mest frigjørende og oppklarende vi hadde gjort sammen. Den ga oss en felles forståelse som hadde vært vanskelig å oppnå gjennom dialog, tekst eller til og med en 2D-modell.

Modellen kunne aldri vært vist på et styrerom … men den ga oss felles forståelse som hadde vært vanskelig å oppnå gjennom dialog, tekst eller til og med en 2D-modell.

Dagen etter fortsatte gruppearbeidet. Etter gårsdagens modell følte vi oss klare for å fokusere på noe annet en organisasjonsstruktur, og tjenestedesigneren vår Anne Lise foreslo at vi skulle se på hvilke kontaktpunkt DRB har med omverdenen – nettsider, sosiale medier, Bergen Design Festival, sosiale møteplasser osv.

Vi ville dykke enda dypere ned og begynte å se på festivalen og hva den kan være for den enkelte designeren. Vi brukte tegning for å visualisere de ulike kontaktpunktene og hentet frem innsikt fra intervjuene vi hadde gjort så langt. Det var en god øvelse for å synliggjøre aktivitetene og målgruppene til DRB og hvor det ligger potensiale til å bli mer relevant for medlemmene.

Siste halvdel av dagen var viet idéutvikling og utvelgelse. Bente Irminger og Linda Lien fra KMD Bergen to oss gjennom en rekke øvelser som tok utgangspunkt i at det er enklere å få ideer om en setter begrensninger for seg selv, gjennom «tvungne assosiasjoner». Videre lærte vi metoder for å hjelpe oss å se problemstillingene våre i nytt lys som «Six Thinking Hats» – seks fargede hatter der hver representerer en roller, f.eks om du har på en svart hatt så skal du være nagativ, tvilende og trekke frem svakheter ved prosjektet. Og «reversal» hvor vi snudde problemstillingen opp/ned: Hvordan kan DRB bli komplett urelevant for medlemmene?

Jeg tror vi i denne samlingen så potensialet i å skape sammen – uten et klart mål, men som en kollektiv tankeprosess. Inspirerte, slitne, og med et titalls nye metoder i ryggsekken, forlot vi NTNU. Neste samling er 10. – 12. januar, og i mellomtiden skal vi samle mer innsikt, prototype videre og prøve oss på de nye metodene våre. (Og ta juleferie).

PS. Om du har tanker rundt hvordan DRB kan bli mer relevant for deg: send meg en mail, vi setter pris på all input vi kan få! 

Les mer om DT Bergen: